København–Oslo
på sykkel

Dag 1

«Alle må være ute om 30minutter» spraker det over høyttaleranlegget og jeg våkner med et smell.

Etter hjemkomsten fra Fotball VM i USA for noen dager siden har jeg selvfølgelig blitt syk, og i følge Oura-ringen på min venstre pekefinger er jeg fortsatt langt unna å være klar for noe særlig fysisk aktivitet. Jeg hadde for så vidt ikke trengt noe nymotens teknologi for å fortelle meg det, men pakke sammen og kle på meg, det må jeg uansett.

Vel ute i den varme København-formiddagen tråkker jeg meg forbi fullstappede turistbusser ved den Lille Havfrue og Amalienborg inn til Nyhavn, som etter mine beregninger er byens hjerte. Etter en rask kaffe og et par bilder er det ingen tid å miste, fergen fra Sjællands Odde til Aarhus kl 17:30 må rekkes!

Jeg tråkker nordover i retning Nørrebro, suser forbi Søpaviljongen, som visstnok kalles klamydia-slottet blant byens norske studenter. Jeg mimrer tilbake til den episke Tour de France-starten her i 2022 og minnene fra andre Køben-turer strømmer på mens jeg ruller gjennom byen. Jeg har vært i København et dusin ganger de siste 5-6 årene, men i det jeg passerer Den Røde Plass på Nørrebro er jeg allerede ut i nytt territorium. En baker med sigg i kjeften kjefter fra sidelinjen når jeg sniker meg over på et rødt lys mens jeg dundrer ufortrødent videre.

Etter vel en mil med by, trafikklys og kamikaze-Wolt-bud på moped i sykkelfeltet er det plutselig bare grønt rundt meg. Veien nordover til Farum går på egne sykkelstier i småkupert terreng, og jeg finner raskt en fin flyt. Fra Farum går det slag i slag til badebyen Liseleje på Sjællands nordkyst. Været er perfekt, og sykkelterrenget det samme. Små knauser, lekne svinger og lite trafikk gjør at kilometerne suser av gårde. Når jeg i tillegg får heng på et par spreke dansker er jeg i Liseleje før jeg vet ordet av det. Badebyen syder av liv, men med badevakter, happy hour og sirkus på stranden føles det likevel annerledes enn sommeren hjemme.

Etter en pust i bakken og hamstring av påfyll hos den lokale kjøpmannen setter jeg kursen mot Hundested, hvor jeg skal ta den korte båtturen over Isefjorden til Rørvig. Derfra har jeg 1t40minutter på å kjøre de 36 kilometerne til Sjællands Odde for å nå dagens siste ferge, hvilket jeg ved kjapp hoderegning får til å bli rett over 21 i snitt – grei skuring med andre ord.

De første milene går så også greit unna, men jeg begynner å merke konsekvensene av at de siste fire ukene stort sett har bestått av minimalt med trening, men heller fotball, fest og fanteri i skjønn forening. Sist jeg satt på en sykkel må ha vært over tre uker siden, og rumpa har allerede begynt å si ifra om akkurat det.

Når jeg så smått begynner å nærme meg Sjællands Odde starter problemene for alvor. Plutselig går veien jeg sykler på over til en grusvei av groveste sort, og etter kartet å dømme finnes det ingen andre alternativer i umiddelbar nærhet. Én ting er naturligvis at farten går markant ned, men vel så ille er det at sjansen for en katastrofal punktering øker voldsomt. Jeg lister meg frem over mange kilometer med grus, gress og jord, mens mine Continental GP5000 28mm dekk med 90 PSI for anledningen sier tydelig fra om at de trives svært dårlig i dette terrenget.

I det tidsnøden virkelig begynner å melde seg dukker imidlertid redningen opp, som en portal rett til himmelen. En stupbratt asfaltbakke tilbyr meg en exit opp til hovedveien på åsryggen, og jeg griper den med begge hender uten å nøle. Halvveis opp biter krampene til i begge lår, men jeg karrer meg opp på et eller annet vis likevel. En møtende bil sakker ned og roper «Allez, Allez» ut av vinduet.

Visstnok er det ikke lov å sykle på denne store veien, men det er så forbanna uaktuelt å knote rundt på flere krøtterstier nå at jeg tar sjansen likevel. Langs veien her ute in the middle of nowhere dukker det plutselig opp et skilt med «HEALING – Niels Eriksen», og jeg tenker at det i grunnen kunne vært midt i blinken hvis jeg ikke hadde vært en mann med et ganske stramt tidsbudsjett akkurat her og nå. Et par kilometer senere suser jeg rett inn på fergekaien og det er fortsatt 6 minutter til båten skal gå, deilig!

Vel fremme ved båten får jeg imidlertid beskjed om at jeg ikke får komme ombord før jeg har sjekket inn, noe som selvfølgelig skjer på helt andre siden av området. Hva faen er dette for noe tenker jeg, jeg har jo billett og alt mulig? I en blanding av desperasjon, utmattelse og villfarelse soser jeg panisk rundt på området i et par minutter for å finne den aktuelle innsjekkingsskranken, men jeg skjønner jo allerede hvor dette bærer. 17:27 kaster båten loss, og jeg bli stående igjen på land som tilskuer.

Mens jeg står der og skuer utover havet i en smått melankolsk apati kommer en hvit varebil med blinklys i full fart i min retning. En godt voksen mann i gul refleksjakke henger ut av vinduet mens han banner «Hvad fanden laver du her ude?». I et ilskt toneleie forteller han videre at jeg har brutt alle innsjekkingsprotokoller(?) og sannsynligvis vil bli bortvist fra området resten av dagen. Dermed kan jeg også vinke farvel til neste ferge, og det er faen ikke hans problem.

Som en angrende politiker legger jeg meg naturligvis fullstendig flat, og lover at dette aldri skal gjenta seg. Jeg legger ut om forskjellene på fergesystemene i Norge og Danmark og forteller at jeg har hatt en lang tur fra København og derfor nok er litt kokt i hodet. Når jeg i tillegg får anledning til å vise mine ferdigheter med det danske tallsystemet lar han seg sjarmere såpass at jeg tross alt får bli med på den neste båten likevel.

Noen kiosk eller butikk finnes imidlertid ikke i mils omkrets, så for å slå i hjel den timelange ventetiden tråkker jeg meg bort til nærmeste strand, vrenger av meg det gjennomsvette sykkeltøyet og plasker uti Molsfjorden som er herlig forfriskende.

På båten over møter jeg en annen norsk bikepacker, som gir meg flere gode råd som skal vise seg nyttige senere. Fremme i Aarhus er det fem lange kilometer inn til hotellet. De går i sneglefart i motvinden, men når klokken bikker halv ni står jeg der endelig, utenfor døra til Hotel Atlantic. Jeg tar en lang dusj, bestiller pizza fra Wolt og tar kvelden.

Dag 2

Selv om min forhåndsbooked frokost-slot starter først kl 09:30 er det så vidt jeg kommer meg opp dit i tide. Natten har bydd på mye hosting og harking, og oppe i frokostsalen bjeffer jeg fortsatt på en måte som får de andre gjestene til å se stygt på meg mens jeg stapper i meg så mange kalorier som magen har plass til.

Jeg spaserer en kort runde i Danmarks nest største by før jeg legger i vei. Ut av Aarhus går det pent og pyntelig nordover i omlag en mil, før jeg kommer inn i dagens første bakke. 2,5km med 3% stigning skremmer jo ingen, men den danske motvinden, den kan skremme de fleste. Selv om jeg tråkker på det jeg er kar om stopper det nesten helt opp oppover bakken når de kraftigste vindkulene kommer. Regnet begynner å dryppe og det er allerede at dette blir en jæskla lang dag.

De neste milene er noe av det tyngste jeg har gjort på sykkel på veldig lang tid. Jeg tenker for meg selv at de som sier at Danmark er flatt definitivt ikke har syklet akkurat her, men samtidig er det vinden som er den verste prøvelsen. Vinden som hele tiden presser meg ned over de vidåpne slettene og åsryggene, vinden som oppfører seg som en bokser som bare leker seg for å se hvor mange slag den trenger for å få meg til å gå i bakken. Jeg klarer akkurat å la være å ta telling, men når jeg kommer til dagens første pit-stop i Randers føles det som jeg allerede har vært ute i skyttergravene en hel dag.

Sannheten er at jeg fortsatt har 2/3 igjen, og etter en cookie, BMO og en grandios kopp kaffe settes kursen videre nordover mot Mariagerfjorden, som visstnok skal by på Danmarks vakreste natur. Det går sakte og det gjør vondt, men det går jevnt og trutt fremover til jeg er i den gamle handelsbyen Mariager. Et vakkert og instagramvennlig sted min mor ville elsket, men for min del blir det med et kort stopp på den lokale Remaen.

Langs Mariagerfjorden er det for all del vakkert, men når man er vant til norsk natur må jeg jo ærlig talt si at jeg føler meg litt snytt når dette er beholdningen. Ut av kanalbyen Hadsund får jeg en lang og seig kneik rett i fleisen, og jeg må sette meg ned på en benk for en pust i bakken halvveis opp. Jeg bælmer ned på en flaske Faxe Kondi og ser slutten av dagens Tour de France-etappe mens biler, busser og tungtransport suser forbi. I et svakt øyeblikk er jeg inne på å tanken å kjøre denne hovedveien helt til Aalborg for å spare meg for et par kilometer, men når jeg først kommer i gang igjen holder jeg meg til den opprinnelige planen.

Heldigvis, for de neste milene byr på lite biler og fantastisk sykkelterreng, som til og med en mørbanket Peter klarer å sette pris på. Jeg fyller på med Maurten i alle fasonger og varianter, kommer inn i et bra driv og skjønner at her må jeg bare holde det gående så lenge som mulig i retning Aalborg. Fire mil tar det før jeg må stoppe igjen, på en bakketopp en mil utenfor dagens endedestinasjon. De siste kilometerne inn til byen får jeg heng på en dame med kurv på styret, som etter nærmere undersøkelser viser seg å være en EL-sykkel (takk og lov!).

Aalborg er en koselig liten havneby på størrelse med Trondheim. Det eneste minuset er at i likhet med i Aarhus virker det som alle byens restauranter stenger kl 21, men jeg finner til slutt en italiensk sjappe som er villig til å servere meg en bit lasagn. Like rundt hjørnet finner man Jomfru Anes gate, som visstnok er Danmarks livligste bargate, men jeg lar det bli med en spasertur gjennom før jeg må komme meg tilbake til hotellet og rett i seng.

Dag 3

Med det som må være Aalborgs hovedgate rett utenfor vinduet har jeg allerede vært våken en god stund når klokken ringer 07:45. Hele systemet sier nei når jeg karrer meg opp av sengen, men det blir frokost, påkledning og utsjekk i en fei, og jeg står klar utenfor hotellet et par minutter før klokken 9. Helt i tråd med skjemaet jeg la opp kvelden i forveien.

I dag er det nemlig ny båt som skal rekkes, og denne gangen er det ingen åtte-og-halvfjers som kan redde meg. Fergen fra Hirtshals over til Larvik går 12:45, men man må visstnok være der senest en time før, hva nå enn det betyr. Neste avgang er uansett ikke før kl 22:45 og selv om Hirtshals sikkert har mye å by på vil jeg helst ikke finne ut av det.

Jeg legger av gårde ut fra Aalborg med en kropp som skriker fra topp til tå at dette er en fryktelig dårlig idé. Aller verst er det i, la oss kalle det sittemuskulaturen, som ikke har lyst til å bruke et eneste sekund til på et sykkelsete. Samtidig er begge knærne såpass såre at det gjør ordentlig vondt å stå og tråkke. Til sammen en spennende kombo som gjør det smått krevende å ta seg frem, men jeg er jo ikke en som liker å feige ut.

En vippebro i fleisen er det første som møter meg ut av byen, og 10 dyrebare minutter går tapt. Derfra går det imidlertid bedre, og jeg finner en god flyt gjennom Nørresundby og videre ut på jordene. Etter seks kilometer kommer jeg inn på det som må være verdens lengste rette veistrekke?

40 linjalrette kilometer skal ta meg hele veien opp til Dana cup-byen Hjørring. Heldigvis duver terrenget lett opp og ned, og jeg tar meg over 26 kilometer den første timen. Godt hjulpet av kontinuerlig påfyll med sportsdrikk, koffeingels og det som verre er – å gå tom i dag er simpelthen ikke et alternativ.

Vel fremme i Hjørring stiger det jevnt og trutt, og selv om lyskryssene koster meg verdifull tid kjenner jeg virkelig lukten av dagens første mållinje i Hirtshals. Etter å ha navigert meg gjennom dagens eneste urbane område er jeg akkurat i gang med å banke løs ute på landeveiene igjen når det fatale skjer. Pfffsssjjjtt.....

Flatt bakhjul.

Scenarioet jeg har fryktet så mange ganger de siste dagene blir brått en realitet. Heldigvis har jeg også rukket å tenke gjennom et par tusen ganger hvordan jeg skal respondere på en eventuell punktering dersom den inntreffer. Jeg tømmer den aktuelle baggen og verktøyflasken utover og kjører på, raskt og metodisk. Alle som har håndtert et Continental GP5000 vet at det ikke er verdens letteste dekk å jobbe med, men på omtrent 10 minutter er jeg oppe og nikker igjen med 60PSI i bakhjulet og friskt pågangsmot med en tanke om at dette håndterte jeg fint. Og ikke minst – jeg rekker fortsatt båten om jeg kjører på litt de siste 15 kilometerne ut til Hirtshals.

Sykkelveiene her oppe på Nord-Jylland er visstnok notoriske for hyppige punkteringer på grunn av mye flintstein, og gleden over ny slange blir da også særdeles kortvarig. Bare to kilometer senere er nemlig den samme lyden tilbake igjen. Er det dette som er definisjonen på en double-whammy?

Jeg tror det, men uansett er det ingen tvil om at det begynner å haste grådig med tanke på den jævla båten til Larvik. Uber blir løsningen her ute i ødemarken, for som jeg lærte av min norske medsyklist her om dagen har alle danske taxi-sjåfører sykkelstativ i bilen om uhellet skulle være ute. Mens jeg venter på at Jamal skal dukke opp gjør jeg et fåfengt forsøk på å lappe slangen, men med punktert moral blir det bil de 15 kilometerne opp til fergeleiet. Etter å ha trasket halve Hirtshals-kai i sykkelsko kommer jeg om bord på Colorline Superspeed 2 og hører på Tobias Rahim hele veien til Norge.

Etter å ha brukt to gode timer på lapping, pumping, spasering og ny punktering må jeg bare takke Sport 1 i Larvik for at jeg omsider kom meg videre på de syv siste milene som skal ta meg ut til hytta på Hvasser. Selv om kroppen verker er det i alle fall en ting som er positiv, for første gang på turen blåser nemlig vinden i min retning, og det går radig unna forbi Sandefjord, Stokke og Sem. Såpass fort går det at jeg i all min innbitthet etter å komme frem glemmer å spise og drikke tilstrekkelig.

På vei utover fra Tønsberg kommer stjernesmellen, og når jeg nærmer meg Tjøme er jeg oppriktig redd for at det skal svartne helt, noe som potensielt ville vært uheldig både for meg og andre trafikanter. Jeg kaver meg inn på Kiwi ved Kjøpmannsskjær og anskaffer en pose Yummy gummy sur (?!) som blir livbøyen min den siste biten. Et par godteribiter hver kilometer holder meg noenlunde skarp i hodet og gir meg den lille boosten jeg trenger hver eneste gang veien bikker oppover.

Når jeg kommer til Ormelet vet jeg at det kommer til å gå veien. De neste seks kilometerne har jeg syklet så mange ganger før at jeg kan ta det på autopilot med krabbegir om nødvendig. Men det er annerledes nå, hver eneste lille høydemeter biter i kroppen, og bakker jeg ikke engang har tenkt på tidligere føles plutselig som de er Alpe d`Huez. Heldigvis får jeg medvind opp den siste bratte kneika til Hvasser Kirke, og saken er både biff og fiskekaker. Jeg snegler meg fremover på grusveien gjennom skogen, åpner porten og er fremme på hytta.